Todo's hobbyhjørne

ABBOR!



”Abbor” på 4-5 kg er med sikkerhet ingen abbor. Rekorden er sannsynligvis finsk og på 3,6 kg. Gjørsens toppvekt dreier seg om 14,5 kg. Enklest skiller man de to fiskene ved å studere gjørsens sterkt prikkede ryggfinne. Abborens er enfarget så nær som på de to, tre svarte segmentene aller bakerst, de som værkaIlene spår vinteren etter. Karakteristisk er også gjørsens gap med de to store og hvasse huggtennene. Abboren har ingen tenner, bare en skarp gom.

Abboren har lett for å tilpasse seg.

og savnes stort sett bare i fjellregionene. Den har stor evne til å avpasse seg etter miljøet, å utnytte mat- til høvene, alt fra mygglarver, fiskeyngel og krøkle til kreps, reker og tanglopper. I lavproduserende skogsvann finnes ofte mat selv for småabbor; plankton, insekt- larver m.m. Der oppstår så en bestand av jevnstore «tusenbrødre., som ofte stammer fra en eneste årsklasse. De leker hvert år, men spiser opp avkom- met sitt mens det ennå er smått som en mygglarve. Nye årsklasser kan oppstå først når stammen tynnes kraftig ut, noe som skjer omtrent hvert trettiende år, da alderen tar overhånd. Yngelen får nå mulighet til å vokse opp og blir en tid brukbar føde for større abbor. Et lite antall individer vokser således hvert trettiende år forbi sine kamerater og kan bli kjemper på tre kilo eller mer. Fanges de, så må et nytt generasjons- skifte til for at det skal bli ny storfisk. Dette kan fremskyndes ved uttynning.

8-10 års kilosabborer.

Økonomisk abborfiske, er fiskens levetid mye kortere enn i skogsvannene. Tilveksten er rask og stanser ikke ved en viss størrelse. Kilosabborene er normalt 8-10 år, og en matnyttig fisk på drøye 100 gram kan være 3-4 år. Alderen kan regnes ut etter skjellene, som vokser med årsringer langs ytterkanten. Prikken i sentrum regnes for ett år, og til dette kommer en vinter for hver mørkere linje.

Søker friskt vann og steinbunn

ved strender og grunner. Den samles gjerne der det er strømninger, ved elevmunninger, nedenfor fosser, i smale sund m.m. Jo varmere vannet blir desto høyere går abborene. Under varmebølger om sommeren går den i selve overflaten og følger automatisk med vindstrømmen inn mot strender med pålandsvind. Der oppstår således automatisk en Øket tilgang på fisk.

Stimen -en jaktklubb.

Abboren jager ofte i stim. Men stimen er en tilfeldig jaktklubb som skyldes at småfisken ofte opptrer i tette stim. Splittes småfisken så oppløses straks abborklubben. Nye stim med nye medlemmer dannes så snart behovet oppstår.

Varme -beste abborværet.

Sommerabboren er altså tilgjengelig når varmen samler dem på grunnvannet. Kjølig vær driver den ut på nytt. Å fiske abbor blir i prinsipp å fiske stim, ikke enkelte fisker. Selv om ingen stim står samlet der man får første abboren. så kan det snart dannes en. Vibrasjonene fra en sprellende abbor virker som samlingssignal og lokker frem abbor fra omgivelsene. Abborenes beryktede avindsyke gjelder uavbrutt både sommer og vinter.

Skjespinnere best.

Abborfiske går best med spinnere. Panther Martin -spinneren og Sølvkrokens Jensen Insect er prototypene. Den hurtige skjeen gir lyd som fra en svømmende småfisk. Abboren kaster seg etter den uten å tenke, biter instinktivt i uten å vite hva den gjør. Merkelig nok går dette fisket ofte best midt på dagen under en varmerbølge, da annen redskap egner seg dårlig. Om sommeren fanger den best byttet som er i bevegelse. Abboren dovner seg så lenge småfisken er rolig, men dersom en fisk begynner å bli livlig kaster den seg straks etter den. I neste øyeblikk kan hele grunnen være i opprør. Kunsten er å holde abborstimen på stedet. Det gjøres best ved hele tiden å kaste mot samme punkt.

Høstkulden driver abboren vekk.

Med høsten kommer kulden. Abboren går ned på dypere vann, og til sist helt ned i de dypeste partier. Fisken holder til i bunnstrømmen, og med vedvarende vind føres den mot lefjell. I kaldt vann holder større abborer seg på grunt vann, men i le, helt til isen begynner å legge seg. Der kan man fiske hele høsten, men i innsjøene må man som oftest gå over til pilkefiske. I den første tiden er det best å fiske ved fjellstupene utenfor abborens sommerviker og på de større grunneområdene. Senere må man søke på dyp, jevn bunn.

Står i dvale den første uken med is.

Når isen legger seg er vannet så kaldt at abboren står i en dvalelignende tilstand uten å bite. Først etter noen uker trenger jordvarmen opp, og fisken begynner å bevege seg. Beste tid for pilke- fiske er vanligvis i januar. I februar er isen ofte så tjukk og snøbelagt at abboren er uten jaktlys. De større stiller seg da i vinterstand, de mindre samler seg på grunner og grusbunner der de kan lytte seg frem til bunnens småkryp. Men når vårsolen trenger gjennom isen kommer igjen alle abborer i bevegelse.

Små pilker er best likt.

Man anvender vanligvis små pilker og en løst hengende krok med godt synlig agn ved isfiske. Lyden og refleksene lokker fisken frem, men bittet rettes vanligvis mot selve kroken. Man sier at abboren vil stjele.. Avindsyken igjen. Også nå kommer andre abborer hurtig til, når de hører den første fisken sprelle på kroken. Man fisker etter stim, ikke etter enkelte individer.

Leker i mai-juni.

Etter isløsingen som kjøler vannet kraftig er abboren først uvillig til å bite. I Men snart finnes den på de solvarme grunnbunnene, der skjespinneren er tingen. Leken finner sted i mai-juni, tidlig i sydlige og grunne vann, senere i de nordlige og dypere. I motsetning til gjedde biter abboren villig, tilmed under lekens høydepunkt. På de beste stedene, større elevmunninger, steinbunner og sund som ligger i ly, er hannene samlet hele tiden mens leken pågår. Hunnene kommer inn fra dypet etter- hvert som de blir lekemodne. svømmeblæren sveller idet minskede vanntrykket og gjør at rognen presses frem. Den fester seg til steiner, ris eller siv. En stor hunn kan oppvartes av opptil 20 hanner. Leken skjer i begynnelsen på meget grunt vann, senere på større dyp.

Følsom overfor lavtrykk når vannet er kaldt.

Høst og vinter beror abborens bitelyst på været. Fisken behøver nå ikke så mye føde, og er dessuten meget følsom overfor forandringer i trykket. Et kraftig barometerfall senker trykket, den slunkne svømmeblæren sveller, fisken er overmett og slutter å bite. Stigende luft- trykk eller vannstand gjør at den igjen får balansen, og dette medfører som oftest en god fiskedag. Før større uvær kan abboren bite til tross for barometerfall, noe som tyder på instinktet til å sikre seg før fastedagene.

HOVEDMENY            TILBAKE TIL FISKEPLANSJEN            FISKELEKSIKON!